onsdag 16. november 2016

De fortapte – et syn William Booth fikk under en reise

På en av mine reiser førte det jeg så fra vognvinduet til at tankene mine ble opptatt av den tilstand menneskemassene befinner seg i.

De lever uforstyrret i et åpent og skamløst opprør mot Gud uten å ofre evigheten en tanke.
Mens jeg så ut av vinduet, virket det som om jeg så dem alle ... millioner av mennesker bundet til sin drikk og nytelse, sin dans og musikk, sine forretninger og bekymringer, sin politikk og sine problemer.
Uvitende - i mange tilfeller en ønsket uvitenhet - og i andre tilfeller vel vitende om sannheten, uten å bry seg det minste.
Men alle, som en samlet masse, fortsatte ufortrødent mens deres blasfemi og djevelskap steg opp for Guds trone.

Mens jeg grublet over dette fikk jeg et syn:
Jeg så et mørkt, stormfullt hav. Skyene hang tunge og mørke over det hele. Nå og da glimtet et lyn mens tordenen rullet. Vinden ulte og bølgene reiste seg med skumtopper, brøt og brast, for å reise seg på nytt så skummet sprutet, tårne seg og bryte igjen.

I dette havet syntes jeg at jeg så myriader av mennesker falle uti og drive rundt. De ropte og skrek, forbannet og kjempet mens de gikk under, og forbannende dukket de opp igjen med nye skrik, mens noen sank for aldri mer å komme til overflaten.
Og jeg så at opp fra dette mørke, hissige havet steg det en mektig klippe. Toppen tårnet høyt over de mørke skyene som hang over den stormfulle sjøen. Rundt hele foten av klippen så jeg en stor plattform.

Til min store glede så jeg at flere av disse arme kjempende og druknende stakkarene klarte å komme seg opp på denne plattformen. Og jeg så at noen av dem som hadde kommet på trygg grunn hjalp de stakkars skapningene i sjøen å komme seg dit hvor de kunne være trygge.

Da jeg så nøyere etter, oppdaget jeg at flere av dem som var reddet planla hvordan de ved hjelp av stiger, tau, båter og andre effektive måter kunne redde de arme, kjempende ut av sjøen. Her og der var det faktisk noen som uten hensyn til konsekvensene kastet seg i vannet, drevet av sin lidenskap for å redde de fortapte. Og jeg vet ikke hva som gledet meg mest - synet av de stakkars druknende menneskene som klatret opp på klippen og kom seg i trygghet, eller den innvielse og selvoppofrelse som de viste som med hele sitt liv var opptatt med å redde dem.

Mens synet fortsatte, oppdaget jeg at menneskene på plattformen var en ganske sammensatt gruppe. Det vil si at de var inndelt i forskjellige «skift» eller klasser, og de beskjeftiget seg med forskjellige fornøyelser og yrker. Det virket som om det bare var ganske få som så det som sin oppgave å få mennesker opp av havet.
Men det som forundret meg mest var det faktum at selv om alle på et eller annet tidspunkt hadde blitt reddet fra havet, virket det som om nesten alle hadde glemt det hele. Det virket ikke som om minnet om mørket og farene ikke lenger plaget dem i det hele tatt.

Og det som var like underlig og forvirrende for meg var at disse menneskene ikke så ut til å bry seg - i hvert fall ikke slik at det plaget dem - om de stakkars fortapte som kjempet og druknet rett foran øynene på dem ... og blant de druknende var deres egne ektefeller, brødre og søstre, ja, til og med deres egne barn.

Den engelske teksten: Who cares?
Publisert:
The War Gry 20. juni 1885
Gjengitt i flere bøker, bl.a.:
The Founder speaks again
Cyril Barnes ed., SP&S 1960


søndag 31. januar 2016

Vår tids slaver


«Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst» (Job 3, 18, 1930-oversettelsen).

Det er gått 60 år siden England vedtok loven som forbød slaveri, og betalte 40 millioner pund for dette som kompensasjon til de som hadde slaver.
Vi har aldri sluttet å skryte av dette.
Med ved vår egen dørstokk, fra Plymouth til Petershead, ligger dette store, menneskelige kontinent der tre millioner mennesker fortsatt er slaver.

Noen av dem er slaver under herrer som er minst like brutale og nådeløse som noen slavedriver på de vestindiske øyer kunne være, og alle er slaver under fornedrelse og fortvilelse.

Kan vi gjøre noe for dem? Er det noe som kan gjøres for dem?

Eller skal disse millionene betraktes som et problem som det er like umulig å gjøre noe med som med Londons kloakk som, illeluktende og etsende, følger Themsens tidevann ved flo og fjære?
Er denne fortapte tidendepart av folket helt borte fra tankene til de ni tiendedeler hvis hjem de lever og dør rundt?

Selvsagt, i en så stor gruppe mennesker vil det alltid være noen som er uhelbredelig syke både moralsk og fysisk, noen det faktisk ikke kan gjøres noe for, noen som får selv den største optimist til å fortvile, og som det ikke finnes annen hjelp for enn den trygghet og beskyttelse som ligger i å få plass på et asyl eller en institusjon. Men er ikke én av ti en skandaløst høy andel? I det gamle Israel ble én av 12 stammer for å tjene i Herrens tempel (5 Mos 10,8), mens vi setter av én av ti av «Guds engelskmenn» til å tjene tvillingdjevlene Nød og Fortvilelse!
Ifølge anerkjente politikere og forretningsfolk lever mellom to og tre millioner innbyggere her i landet i fattigdom og fornedrelse, andre sier tallet er mellom tre og fire millioner – det er like mange som det er innbyggere i de største byene. Andre opererer med andre tall, men jeg må si: Jeg synes det er mange nok dersom det er slik at denne nødlidende hær teller tre millioner, er det mange nok!

Vår gjenløser, du som blir vred i møtet med slaveri og utnyttelse!
Jeg ber for dem som sitter i det grusomme garnet til harde, urettferdige arbeidsgivere og skruppelløse undertrykkere!
Herre! Hjelp dem!
Amen!


Fra andaktsboka «Through the year with William Booth. 365 daily readings from William Booth, founder of The Salvation Army», redigert av Stephen J. Poxon.
Dette er betraktningen for 31. januar. Teksten er opprinnelig hentet fra boka «In Darkest England – and the Way out», som kom ut i 1890.
Politikerne og andre som det refereres til i teksten er nevnt ved navn i boka, men disse navnene gir liten mening for norske lesere.

Oversettelse: Nils-Petter Enstad

fredag 22. januar 2016

Fruktbar jord



«Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min» (Salme 16, 6).


Uansett hva man måtte tenke om muligheten til å gjøre noe med de voksne, er det en utbredt oppfatning at det er håp for barna. «Jeg oppfatter den eksisterende generasjon som tapt», har en ledende, liberal politiker uttalt. «Mitt eneste håp er at barna har en bedre mulighet. Utdannelse vil bety mye.»


Men dessverre ser det ikke ut til at de destruktive omgivelsene vi tilbyr barna blir noe bedre. På mange måter utvikler de seg til det verre. Forverringen av livsforholdene for folk i de store byene er oppfattet som et helt udiskutabelt faktum blant sosialøkonomer. Landlige omgivelser er en forutsetning for en sunn befolkning. Derfor er det sterkt beklagelig at landsbygdene avfolkes mens byene, og særlig London, kan fråtse i arbeidskraft de ikke kan gjøre seg bruk av. Som følge av dette lider barna.
Barn som vokser opp i byer opplever mange ulemper som fetteren på landet slipper. Men for hvert år blir det flere barn i byene og færre søskenbarn på landet.
For å fostre sunne barn, trenger man først et hjem, dernest melk, dernest frisk luft og for det fjerde, muligheten til å leke og utvikle seg i grønne omgivelser, mellom trær og under en blå himmel.
Dette er slikt barn på landet kan oppleve, eller som de opplevde den gang de bodde på landet. For byene kaster nå lange skygger over jord og eng, og selv i de mest landlige strøk blir den som arbeider med kyrene ofte nektet den melk som barna hans trenger.

Kravene man blir møtt med i byene brer seg til arbeidsfolk over hele landet. Melk blir erstattet med te, dårlig vann og øl. Den neste generasjon blir margstjålet helt fra vuggen av.
Men om et barn som vokser opp på landet bare får skummet melk, og kanskje lite av det, til og med, har det fremdeles muligheten til å leke og arbeide i frisk luft. Et slikt barn får et sunt forhold til sine omgivelser, det får kontakt med livet i nærmiljøet, i menigheten og på gården.
Et slikt barn slipper å være en menneskelig maur som løper fram og tilbake på den harde veien som de store byenes maurtuer representerer.

Du Kristus som går blant menneskene! Jeg takker deg for alt som er godt der hvor jeg får bo og være.
Jeg ber for dem som lever i usunne omgivelser, farlige og nedbrytende, og for alle som i flid og ydmykhet arbeider, ofte uten å bli sett, for å gjøre livet bedre for andre: Offentlig ansatte, hjelpearbeidere, bygningsarbeidere, prester og menighetsarbeidere. Jeg ber deg velsigne alt de gjør for andre. Amen.


Fra andaktsboka «Through the year with William Booth. 365 daily readings from William Booth, founder of The Salvation Army», redigert av Stephen J. Poxon.
Dette er betraktningen for 22. januar. Teksten er opprinnelig hentet fra boka «In Darkest England – and the Way out».
Den liberale politikeren han henviser til, var trolig William Gladstone (1809 – 1898), som var statsminister fire ganger under dronning Victoria.


Norsk oversettelse ved Nils-Petter Enstad

torsdag 31. desember 2015

Noe nytt



«Se, jeg gjør noe nytt» (Jes 43, 19).

Når du leser dette står du på terskelen til et nytt år.
Nye ting interesserer oss. Slik har det vært helt siden vi lå i vogga, og slik vil det være helt fram til livets siste kapittel. Fra barndommen husker vi den glede vi følte over et nytt leketøy, et nytt spill eller et nytt godteri! Har vi ikke siden den gang gledet oss over et nytt hus, en ny venn, en ny jobb eller et nytt sted?

Det er en del av vår natur å glede oss over det som er nytt. Det passer oss med forandringer, og de tilfredsstiller oss. På samme måte som vi har gledet oss over dette her i livet, er jeg ikke i tvil om at det også skal glede oss i den vidunderlige framtiden som venter oss. Vi har nye erfaringer og opplevelser i vente som vil stadfeste dette: Møter med nye, oppreiste mennesker, lære nye sanger og oppdage nye verdener, delta i nye begivenheter, erfare nye velsignelser og få nye åpenbaringer, ikke bare av Guds vesen, hans visdom og hans gjerninger, men av hans kjærlighet til oss.

Tenk hvor vakkert, vidunderlig og herlig det nye Jerusalem vil bli! Mine kamerater! Vi må være klare for nye himler og en ny jord – ja, virkelig ny for deg og meg fordi den skal «stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom» (Åp 21, 2).

Vi setter pris på og verdsetter det nye fordi det gir oss glede, i hvert fall dersom det nye er noe som er godt. Vi gleder oss også over det nye fordi vi forventer at i kjølvannet av denne gleden kommer også andre gleder og nye muligheter til å erfare det vi lengter etter. En forfengelig kvinne gleder seg over en ny kjole fordi hun tror den skal vekke beundring. En stolt mann vil glede seg over å få et stort hus fordi han tror naboene da vil få enda større respekt for ham…
Jeg håper alle salvasjonister ser fram til, og er i bønn for, det nye året, for det har med seg løfter om nye muligheter til å motta enda mer av Den Hellige Ånds gaver i våre hjerter, slik at vi kan spre frelsesbudskapet enda lenger utover.


Far, jeg priser deg fordi du alltid er villig til å velsigne.
Åpne mine øyne for det evig nye i ditt verk, så mitt hjerte kan slå i en ny takt, og gi min sjel en ny og levende berøring.
Send oss en ny berøring av din kraft, Herre.
Amen


Fra andaktsboka «Through the year with William Booth. 365 daily readings from William Booth, founder of The Salvation Army».
Dette er betraktningen for 1. januar. Betraktningen legges ut her som en anbefaling av boka, som kom ut i 2015.

Oversettelse: Nils-Petter Enstad